Av Ida Habbestad 

 

Idéen om Blåmannen, eller "Blue Mountain", kom til då Det Norske Blåseensemble innleia ein samtale med dramatikar Andrew Boyle, vedkomande eit skodespel Boyle hadde utvikla over lite kjende fakta kring Edvard Griegs siste dager.

 

Blåseensemblet ynskte seg ein kompakt, portabel kammeropera i ein akt, som  òg med letthet kunne setjast opp seinare kvar som helst og når som helst. 

 

Denne tankegangen er typisk Det Norske Blåseensemblet, og me har samtalt med ensemblets administrerande direktør Mattias Lundquist og orkestersjef Gaute Solås for å få veta meir om ensemblet og denne tankegangen.

Frå militært til sivilt korps

Det Norske Blåseensemble er på sett og vis eit ungt ensemble på kulturkartet. Det vart stifta 1. januar 2003, som resultat av at Forsvarets Musikkorps Østlandet vart nedlagt i 2002. Fylkes- og kommunepolitikarane i Halden lukkast på den tida i å overtala kulturdepartementet til å overta drifta av korpset, og i alt 19 musikarar vart med over i den nye organisasjonen.

Sett med andre auge, er ensemblet gamalt. Det stammar frå Noregs eldste orkesterinstitusjon, det profesjonelle orkestret på Fredriksten festning, stifta i 1734. Tradisjonen derifrå har dei har teke med seg i det nye ensemblet, men ein hovudskilnad frå tidlegare ligg i at ensemblet ikkje lenger er militært basert.
- Overgangen fra militært til sivilt korps har vært en etableringsprosess, og det er kanskje først i starten av 2007 at vi har landet på en kunstnerisk profiltankegang vi vil satse på, seier Lundquist.

Denne profiltankegangen er – som så mange andre tankegangar – ei blanding av tradisjon og nyskaping, fortel direktøren vidare:

- Det er en dualistisk tankegang. Den ene delen bygger på tradisjonen vår fra 1734, da blåseensemblet utgjorde militærmusikken i Halden. På den annen side er vi et nyutklekt, moderne blåseensemble, og ønsker å skape en ny tradisjon for blåseensembler generelt. Når vi har lagt korpsbegrepet bak oss, spør vi oss selv om hva som ligger i begrepet blåseensemble – og det er svaret på det vi ønsker å tydeliggjøre i vår virksomhet, seier Lundquist.

Muntleg tradisjon frå Reisegger

Me skal komma attende til det nyskapande, men først nokre ord om tradisjonen frå 1700-talet: Kva består den i?

- Vi ivaretar en muntlig tradisjon som har forsvunnet mange steder, men som i Halden er til stede den dag i dag, seier Solås. - Det er musikere hos oss som husker belærende lekser de har blitt instruert fra eldre musikere, som husker dem fra Oskar Borg sin tradisjon, og før dem igjen Reisegger…

- Vi er opptatte av å vedlikeholde ikke bare repertoaret som finnes i arkivene våre, men også de historiske instrumentene vi besitter, og fremføringspraksisen på disse instrumentene. Vi har opprettet flere mindre ensembler, vi har for eksempel en historisk brassekstett som spiller historiske brassinstrumenter, og som har brukt lang tid på å utvikle en klang som er autentisk. Også når tuttibesetningen spiller historiske instrument er vi opptatte av den muntlige tradisjonen og klangkulturen som ligger der, seier Solås.

Nyskaping i høgsetet

- Det finnes en del innspillinger fra krigens dager, som skiller seg ut allerede den gangen som nyskapende, seier Lundquist, ivrig etter å syna at det er meir enn det tilbakeskuande aspektet som er viktig.

- Vi ønsker å ha en fot i både fortiden og fremtiden, seier Solås. - Men vi er opptatte av å skape ny musikk som fortsatt har en forankring i gode konseptuelle rammer, som vi er trygge på. Samtidig som vi hele tiden prøver å flytte rammen for hva vår besetning kan gjøre.

Direktør og orkestersjef er på heimebane, og fortel om sitt merkevare-registrerte omgrep ”sanntidsmusikk”. Omgrepet skal spegla idéen om at noko skjer i sann tid, der og då.

- Vi ønsker å skape musikalske rammebetingelser som kan føre til at musikken oppleves som sanntidig, oppstående der og da, selv om den er til dels strengt gjennomkomponert, seier Solås, og utdjupar:

- Det er vel en søken etter den organiske og friske lytteropplevelsen man kan finne på en god jazzfestival for faglig sterk improvisasjonsmusikk, men overført til et større kammerensemble og strengt orkestrert format. Det er en søken etter en naturlig modernitet; noe som byr på sine helt egne utfordringer for komponist så vel som for utøver.

- Vi ønsker ikke at vårt ensemble eller våre musikere skal være reproduserende droner, men heller deltagende i en komposisjonsprosess og idéskapningsprosess, helt inn på podiet. Dette er ambisiøst, men noe som også virker fornuftig rent faglig av idag. Mye av konsertmusikken for større ensembler har mistet den organiske overraskelsen, evnen til å gripe lytteren med intelligent og sanntidig informasjon, den er blitt statisk og reproduserende i format. En fraseringsbue til eller fra gjør ikke noe stort for en gjennomsnittlig lytter, dette er ikke improvisasjon. Når vi skal drive museum, skal vi drive museum, når vi skal skape noe nytt, så skal vi da også skape noe nytt, seier Solås.

I skjæringspunktet mellom improvisasjon og komposisjon

Med bakgrunn i dette presenterer dei to ei rekkje prosjekt ensemblet har framfor seg.

- Vi har for eksempel bestilt en kammeropera av Justin Dello Joio – som er en amerikansk komponist bosatt i New York. I bestillingen har vi fra begynnelsen av hatt helt klare rammebetingelser. Vi har gitt uttrykk for at vi som blåseensemble ønsker å være en del av det sceniske uttrykket, at vi vil fungere som en del av scenografien og det dramaturgiske innholdet i forestillingen, seier Solås, og held fram:

- Et annet eksempel er vår satsning på krysningspunktet mellom komposisjon og improvisasjon. Vi har invitert Peter Tornquist til å skrive et stykke for oss som skal framføres i 2008, og i bestillingen har vi definert at komponering og improvisasjon skal stå sammen på likverdige premisser. Tilsvarende skal Eivind Buene skrive et stykket for Det Norske Blåseensemble og POING; en dobbel Concerto Grosso, hvor improvisasjon og komposisjon vil være vevet sammen på en mer helheltig måte enn det som har vært gjort tidligere.

Lundquist og Solås fortel vidare om eit symposium som er under planleggjing, og som skal gjennomførast i samarbeid med School for Improvisational Music (SIM) i New York, Norges musikkhøgskole og Kungliga Musikhögskolan i Stockholm. Meninga er at jazzmusikarar, samtidskomponistar og andre utøvarar skal komma saman for å henta ut inspirasjon og lærdom.gjennom samspel og forelesningar.

Igjen er det skjæringspunktet mellom improvisasjon og komponert musikk som står i fokus; kvifor fokuserer de så sterkt på dette?

- Improvisasjonsbegrepet er noe som den vestlige klassiske musikktradisjonen har utradert fra historien, meiner Lundquist. - I og med at den komponerte musikken kom i notert form, har man mer og mer skullet følge komponisjonen slavisk. Før dette var det jo naturlig at utøveren skulle gi sin personlige form til et stykke, og om du ikke kunne improvisere ble du sett på som en tusling! I dag er improvisasjonen gradvis på vei tilbake – og vi håper vi kan bidra noe til det, seier Lundquist.

Blåmannen

Men før improvisasjonsprosjekta, har altså ”Blue Mountain", eller "Blåmannen” med musikk av Justin Dello Joio, vore blåseensemblets viktigste prosjekt og 8. oktober vert verket urframført under Ultimafestivalen.

- Librettoen handler om faktiske hendelser i 1907, fortel Solås. - Det har blitt en historie om de siste tre månedene Edvard Grieg levde, da han fikk besøk av Percy Granger, en engelsk pianist og komponist som på den tiden var veldig ung. Granger kom fra England for å jobbe med innstuderingen av a-mollkonserten på et tidspunkt da Grieg nok levde i en skyggefase – en tilstand mellom virkeligheten og etterverdenen. Han hadde nok mange tanker rundt døden, og sannsynligvis liten tro på at verkene hans skulle overleve ham. Men Granger var geniforklart - han spilte nok lytefritt, og vi tror besøket førte til at Grieg fikk en fornyet tro på deler av det han hadde gjort.

- Det var trolig intriger som utviklet seg. Livlegen var for eksempel ikke spesielt begeistret for at det kom andre mennesker på besøk i denne perioden av Griegs liv, og Nina Grieg var nok også skeptisk. Men stykket handler først og fremst om desillusjon, men med en positiv utgang; komponisten som er redd for at han ikke skal overleve sin egen død, men som får fornyet tro, seier Solås.

Framtidsvisjonar

Det ambisiøse Norske Blåseensemble ynskjer ein tydeleg plass på kartet over musikkinstitusjonar i Noreg – mykje tydar på at dei kjem til å lukkast med det. Også med sitt ynskje om å skilja seg ut frå den tradisjonelle korpstradisjonen. Dei avsluttar med å fortelja kva som ligg i omgrepet blåseensemble i dag:

- Et blåseensemble i dag er et blåseorkester som ikke er låst av repertoarmessige eller besetningsmessige konvensjoner, og som har en kammermusikalsk tilnærming til musikken – uansett om det er 5 eller 30 musikere som fremfører den. Med andre ord en moderne kammerbesetning. På sikt ønsker vi å se en utvikling mot et solist-ensemble, hvor også enkeltmusikerne i ensemblet blir tydeligere enn i den tradisjonelle korps-modellen. Dette er fremtiden, meiner Lundquist.